That you
That you loudly laughed of joy
when rain began to fall, and the first drop
fell so strangely heavy and warm
and laid upon your cheek for a second or two -
that the wind that whirled the leaves
so suddenly around the trunk of the tree
sent a wave of happiness
and froze through all my blood -
that this which was nothing
can still follow me everywhere
so that things seen as nothing
have happened to me since then -
just because we were together?
At du
At du lo høgt av glede
da regnet kom, og den første dropen
fall så forunderleg tung og varm
og låg på ditt kinn eit sekund eller to -
at vinden som vrengde lauvet
så brått opp kring stamma på treet
sende ei bølgje av lykke
og frost gjennom alt mitt blod -
at dette som ingen ting var
enno kan følgje meg alle stad
slik at det kjennest som ingen ting
har hendt meg sidan da -
berre fordi vi var saman?
